Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem,
– elsker, elsker det og tenker
på vor far og mor
//: og den saganatt, som senker
drømme på vår jord. ://
Dette landet Harald berget
med sin Kjemperad,
dette landet Håkon verget,
medens Øyvind kvad:
Olav på det landet malte
korset med sitt blod,
//: fra dets høye Sverre talte
Roma midt imot. ://
Bønder sine økser brynte,
hvor en hær drog frem;
Tordenskiold langs kysten lynte,
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod op og strede,
som de vare menn,
//: andre kunne bare grede,
men det kom igjen! ://
Visstnok var vi ikke mange,
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente,
enn det kom til fall;
//: husker bare, hva som hendte
ned på Fredrikshald! ://
Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
//: det gav døden selv sin ære –
og det gav forlik. ://
Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem på strand av skammen
gikk vi søderpå;
//: nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå! ://
Norske mann i hus og hytte,
tak din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt, hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
//: har den Herre stille lempet,
så vi vant vår rett. ://
Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
//: også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir. ://
